Bekymret

Jeg er syk av bekymring til tider. Selv om jeg gjentatte ganger forsøker å fortelle meg selv at "det går så greit, atte" (litt påvirket av Kristiansandsmentaliteten), så kjenner jeg virkelig ikke roen. Denne gangen dreier bekymringene seg rundt frykten for å ikke komme inn på ønsket studium. Jeg vet nemlig nå at andre søkere på samme studieprogram har fått svar. En kamerat av meg fikk vite for omkring en måned siden at han kom inn, ei venninne fikk vite i går at hun ikke kom inn. Jeg var temmelig nervøs da jeg åpnet postkassa i dag, men der lå intet annet enn dagens utgave av Vårt Land. Jeg liker avisen, så det er fint at den kommer greit fram. Men brevet fra UiA uteble i dag også. Så her går jeg og "biter negler" (bare billedlig sett - for jeg har slutta å bite!) og er så bekymret at det gjør vondt i magen.

Man kan ikke alltid ha kontroll på framtida si. Selv om jeg likte at jeg nå hadde de 3 neste årene av studieforløpet mitt planlagt, så må jeg innse at det ikke er sikkert det går slik jeg helst skulle ønske. Men det vil jo aller helst gå bra? Det pleier vel å ordne seg for snille piker?

Legger handa mi i handa til han som stilte stormen på vannet, jeg. Så satser jeg virkelig på at han stilner stormen i hodet, magen og hjertet mitt også.