Siste dag som tenåring...

Det er rart. Litt vemodig, kan man si. Men allikevel en glede. En befrielse. Forbundet med stort ansvar. Eller i alle fall større ansvar. Tenårene - årene da man har lov å være liten, kranglete, forelsket i den og i den, og ikke minst dum (spesielt når man er blond...) - ja, tenårene er ferdig straks. Ca. kl 0100 i natt er jeg 20 år. Da er det 20 år siden Doktor Danielsen kuttet meg ut av mamma sin mage. Trivdes så godt hos mamma at jeg snudde meg så jeg ble liggende feil vei inni magen (slik at ryggen lå ned, jeg lå på en måte i samme form som en smilemunn Ü) + at jeg ventet 12 dager over tida før jeg signaliserte at jeg ville ut. Når jeg først får en idé i hodet - da skal det skje umiddelbart. Slik har jeg alltid vært, men jeg vil tro at det startet da. Det er ikke ofte ellers et keisersnitt blir tatt midt på natta Ü

Ut kom jeg. 13 år etterpå kom de beryktede tenårene. Skrekk og gru, det var stilig å bli tenåring. Veldig stilig, jeg var jo endelig stor.

13 år gammel - ung og dum
14 år gammel - forelsket, kranglete, ung og dum
15 år gammel - veldig forelsket (i flere pers. i løpet av året), ung og dum
16 år gammel - kranglete, forelsket, kranglete, syk (virus), ung og dum
17 år gammel - forvirret, forelsket, forvirret, sårende, forvirret, syk (nytt virus), ung og dum
18 år gammel - MYNDIG, syk (kyssesyka), forelsket i Audun, litt eldre og ikke fullt så dum Ü
19 år gammel - første år hjemmefra, bibelskole, syk (stille lungebetennelse), forelsket i Audun, litt eldre og fremdeles litt dum

og i morgen...

20 år gammel - fremdeles forelsket, norsk-student (!!), stresset, sliten, ikke tenåring lenger, ikke lov å være like dum...

Jeg er blitt eldre. Ikke tenåring lenger. (I morgen, altså.) Ca 50 dager har jeg telt ned. Gleder meg utrolig masse! Men samtidig, nå som det nærmer seg veldig...så blir jeg liksom litt trist. Kan jeg være like barnslig nå? Kan jeg være like lite gjennomtenkt i ord og gjerninger? Er det ikke forventet at jeg skal oppføre meg voksnere også - ikke at det bare skal kunne leses av mitt ID-kort at jeg nå har rundet de 20...? Jeg er litt redd i kveld, jeg. For at jeg ikke skal kunne leve opp til forventninger. Men vet dere hva? Drit i forventninger Ü Bursdag er gøy! Gøy å ikke være for liten til å kunne henge med venner på steder med mer enn 18-årsgrense (de få gangene det skjer), gøy å kunne bruke som argument når mamma skal være formanende i forhold til sin lille jente at jeg ikke er tenåring lenger, gøy å føle seg litt større!!

Da jeg var liten virket 20 så utroooolig stort (og utrolig langt vekke...)! Det er fremdeles stort - men nå er det kun en time igjen til jeg er der. Kjenner klumpen i magen. Det knytter seg litt. Hvorfor har jeg gledet meg sånn? Jeg er jo barnslig. Vil alltid være barnslig. Hvorfor har jeg da gledet meg sånn til å bli "voksen" ?

Kanskje man først blir ordentlig voksen når man tør å være seg selv fullt og helt...?
Det er ikke sikkert jeg klarer det selv om jeg blir 20... Men kanskje det kan være mitt mål, et mål jeg setter meg fra min 20-årsdag...? Det tror jeg hørtes fornuftig ut. Og å være meg selv fullt og helt vil innebære at jeg er ganske barnslig... Så da trenger jeg aldri å bli helt voksen, gjør jeg vel? Ü