Følelser. Gråt. Glede. Garnbunt.

Humøret mitt svinger mer enn berg- og dalbanen i Tusenfryd.
Følelsene nærmest eksploderer inni meg til tider.
Samme tanke/visshet kan få meg til å gråte i det ene øyeblikket, for så å smile stort rett etterpå.
Tidligere i dag gråt jeg over hvor glad jeg er i Mamma, Pappa og Morgan.
Jeg sendte dem hver sin sms.
Pappa svarte fort.
Bekreftet at han er like glad i meg (!) - og da måtte jeg bare smile.
Både gråt og smil var grunnet glede!
Ofte tar jeg meg selv i å tenke at jeg har lyst å gråte.
Bare fordi det er deilig.
Etter at slike tanker kommer, da er det lite som skal til før tårene triller.
Men jeg gråter ikke av tristhet da.
Jeg gråter for å få utløp for (gode og vonde) følelser.
Jeg er lykkeligere enn jeg klarer å sette ord på.
Jeg er elsket.
Men disse gode følelsene får meg nærmest til å eksplodere til tider.
For å få utløp for dem - så må jeg gråte litt.
Av glede.
For å lekke litt på følelsestrykket inni meg.
Jeg er et følelsesmenneske.


Jeg vil klippe opp garnbiter og samle dem i en bunt. Fjerne en for hver dag som går. Kanskje tida da synes å gå fortere, når bunten blir mindre? Dag for dag er jeg nærmere å få bli kona til mannen i mitt liv!