Det er noe med Grey's Anatomy som rører ved meg, noe som går lengre enn selve "TV-komplottet" og alle intrigene. Jeg tror det er noe ved menneskene. De ulike situasjonene, sykdommene. Familie og venner som blir møtt av noen profesjonelle leger. Eller uprofesjonelle leger som ikke klarer å la være å involvere seg. De møter mennesker som trenger mer enn medisinsk behandling og ulike operasjoner. De møter mennesker som trenger mennesker. Som trenger råd og hjelp og forståelse. Jeg gråter. Nesten hver gang jeg ser Grey's så gråter jeg. Gjerne når noen dør, et dødsfall fremstilles jo alltid på en vond måte. Men jeg gråter også over familiegjenforeninger, kjærlighet, økt innsikt og forståelse. Jeg gråter når pasientene får mer enn medisinsk hjelp.
Jeg vil være et menneske som hjelper andre. Jeg er ingen lege. Jeg er ingen psykolog. Jeg er ingen sykepleier. (Og jeg skal heller ikke bli noen av de yrkene.) MEN jeg er et medmenneske. Jeg kan hjelpe andre ved å være tilstede. Ved å være en venn. Ved å være til.
Det er mange i mitt liv som hjelper meg uten at de selv er klar over det. Som hjelper meg å vokse. Som hjelper meg å akspetere meg selv og andre. Som hjelper meg å nå nye mål. Og som hjelper meg å tørre å sette meg mål.
Jeg tør ofte ikke å drømme framover.
Framtiden har alltid virket skummel.
Spennende, men skummel.
Hva skal jeg gjøre?
Hva kan jeg gjøre?
Jeg kan og skal klamre meg til Gud.
3 kommentarer:
Ååååååå, nyyyyydelig innlegg! Det likte jeg godt! Jeg er helt enig. Jeg vil også hjelpe mennesker. Jeg vil også være et medmenneske!(Sosionom rett utdanning? Ja, jeg tror det:)
Takk for det! :) Ja, det kan godt være jeg var preget av dagens episode da jeg skrev innlegget, ingen tvil :P Men det var en fantastisk episode!
Og sosionom er nok rett utdanning for deg! Håper jeg kan hjelpe noen gjennom å være lærer. Altså hjelpe med mer enn kun det faglige...
Skjønte det:) hva var det som skjedde i går?
Legg inn en kommentar