Den endeløse jakten

Jeg er forkjølet....IGJEN! Og denne gangen trengte jeg ikke vente noen dager for at stemmen skulle forsvinne, den er ganske langt borte allerede. Hva skjer med stemmen min og meg? Er vi uvenner? Liker den ikke å være hos meg? Eller bare tuller den med meg - og finner stor glede i å gjemme seg for meg flere ganger på rad? Kanskje den ligger gjemt bak en haug med skrot og ler og ler og ler og ler av meg nå - siden jeg ikke klarer å gjenfinne den? Foreløpig drikker jeg varm te med honning i - for å smøre halsen min. Kan honning virkelig hjelpe meg å finne stemmen igjen? Eller er det en "saga blott" ? Et gammelt kjerringråd som jeg tror blindt på? For honningen - som er så klissete og søt - hvordan skal den kunne snike seg rundt haugen med skrot og overraske stemmen min? Det vil ta laaang tid før den kommer seg helt dit. Jeg forestiller meg ikke honning som verdens raskeste sprinter. En ting er sikkert - hvis honningen til slutt kommer seg fram til dit stemmen har gjemt seg - og stemmen forsøker å rømme, blant annet ved å krysse den veien honningen har gått - så vil den sette seg fast i de klissete og søte honningsporene. Og når den sitter fast der, midt i all verdens søte kliss - da vil den savne meg, og håpe at jeg vil ta den tilbake igjen. For det er mye bedre å være på plass inni halsen til Irene enn å være stuck in sugar... Håper jeg!