Store, svarte øyne

Jeg kjenner den dårlige samvittigheten komme snikende. Foreløpig sitter den på skuldra mi. Der blir den værende ei stund, før den aker seg nedover armen og hopper elegant ned i fanget mitt mens jeg sitter her og skriver. Etter en myk landing i fanget mitt kommer den seg på et mirakuløst vis inn i magen min. Kanskje den sniker seg inn gjennom navlen. Jeg er sannelig ikke sikker. Jeg vet bare at den kommer til å oppholde seg i magen min i morgen. Og når den etterhvert får gnidd søvnen ut av øynene sine (den har nok store, svarte øyne) vil den ta fatt på knyttearbeidet. Ja, for noe i magen min vil knytte seg i morgen. Knytte seg hardt. Det er jeg sikker på. Håper bare at jeg klarer å knytte opp igjen knutene etterhvert, at de ikke vil være for stramme.

Jeg har nemlig bestemt meg for å skulke en 3-timers forelesning i morgen (eller 2-timers + 1 time gruppearbeid, man vet aldri) for å heller gå på trening. Treningen trenger jeg. Forelesningen antas å være minst like uutholdelig kjedelig og kaotisk og uinspirerende som de andre forelesningene i samme fag har vært. Og det er helt ekstremt. Faget - temaene - kunne egentlig vært veldig morsomme. Spennende. Interessante. Lærerike. Men hva når jeg ikke får noe ut av forelesningen? Når jeg ikke lærer noe? Da lærer jeg ingenting, da er faget langt fra morsomt.Jeg kan heller bruke tida på noe annet. Jeg leser heller pensum, det er mer oversiktlig, det. Så jeg skulker.

Jeg har lovet Audun at jeg ikke skal skulke flere tirsdager. Regner ikke med at samvittigheten vil la meg få lov til det heller. For jeg skulker ikke forelesninger. Egentlig. Jeg er ikke en sånn person. Jeg blir ikke borte fra en forelesning med mindre jeg er syk. Eller bortreist.

Nå skal jeg mate den dårlige samvittigheten min litt. Akkurat nå befinner den seg på fanget mitt, den har nettopp foretatt en myk og presis landing og etterlatt seg et lite hull i låret. Fallgrop. Maten er mine forberedelser til i morgen. Jeg pakker treningssekken. Forbereder meg på å sove lenge og godt, før jeg skal spise lett og løpe til trening. I stedet for å gå på forelesning.

Tanken på hvor mye jeg har ryddet, vasket og sortert de siste to dagene gir meg følelsen av at jeg fortjener en belønning. Så det skal jeg gi meg. Spørs bare om det kan sees på som belønning når det resulterer i en dårlig samvittighet med store, svarte øyne. Den vil jo ikke en gang gi meg svar på hvordan den kommer seg inn i magen min.