Bananer, mandariner, KLEMENTINER

Endelig! De søtsure, gode klementinene er tilbake i butikken. Jeg sitter og nyter en i skrivende stund. Fulle av C-vitaminer og deilig smak, jeg klarer ikke motstå dem. Etter å ha fått smakt på årets avling hos Maria (ikke at hun har dyrket dem selv, hun var bare første person som hadde kjøpt inn noen som jeg kunne smake på), dro jeg til Kiwi og fylte posen. To tok jeg med som "reisemat" på bussen i går, to har jeg spist/spiser nå i dag.

*

Frykten griper meg - hva skal jeg gjøre når jeg har spist opp den ene båten som ligger igjen på tallerkenen ved siden av meg? Jeg er redd jeg får abstinenser, jeg er allerede hekta - etter å kun ha spist noen ytterst få klementiner den siste tida. Og der begynte jeg på den siste båten også...

Jeg vet ikke om man kan sammenlikne det med andre typer avhengighet. Grunnen til det er at jeg som regel ikke har noen problemer med å slutte å spise klementiner når sesongen nærmer seg en ende. For da er de ikke gode lenger, de er enten myke og på grensa til råtne, eller de er harde og smakløse. Så utover våren dabber avhengigheten naturlig av.
*

Men hva hadde skjedd om de hadde smakt like fantastisk godt - året rundt? Ville jeg klart meg uten dem? Ville jeg noen gang klart å motstå fristelsen? For her trenger man i alle fall ingen unnskyldning for å spise - de er jo sunne og kroppen tar ikke skade av dem. Eller? Jeg har faktisk opplevd å få utslett grunnet inntak av for mange klementiner. Æsj, slike ting trenger jeg vel ikke å dele med dere ;) Men det understreker at kroppen i blant kan få for mye C-vitaminer når jeg spiser for mange klementiner.
*

Måtehold er stikkordet. Og jeg liker det ikke. Så jeg prøver i alle fall ikke å vise måtehold før kroppen hinter kraftig om at det er nok C-vitaminer for ei stund, en time eller en dag. Jeg klarer ikke ei gang å vise måtehold når jeg besøker folk som setter ei skål med klementiner på bordet. Frekke, grådige meg. Klementiner er bare noe av det aller, aller beste jeg kan få tak i. Vil ha mer! Nå er det tomt på tallerkenen ved siden av meg... Alt jeg kjenner er den deilige lukten av skrellet på fingrene mine. Mmm...
*

Noe jeg ikke kan forstå er hvorfor klementiner "bare" skal spises i jula. De er jo fantastisk gode allerede nå i oktober. Dessuten er de ikke pakket inn i rødt papir med nisser på (godt er det, for jeg liker ikke nisser) slik at man naturlig må assosiere dem med jul. Ja, det er så klart forbundet med jula, i og med at sesongen er på sin høyde da. Og det er ekstra julestemning i huset om man legger klementinskrell på ovnen, slik at man forsterker lukta. Jeg kunne på ingen måte klart å vente med å spise klementiner til 1. desember. Tull og tøys. Da er det jo ikke lenge til de begynner å smake rart, gammalt og ekkelt - så da ville jeg ikke tilgitt meg selv for å ha kastet bort store deler av tiden hvor de smaker godt. Jeg ville angret meg halvt i hjel over å ha gått i over 1 måned og ikke tatt til meg av de herlige, oransje små.
*

Det er ingen tvil om at jeg liker oransje. Kanskje fargen på klementinene gjør dem ekstra tiltrekkende? Det er mulig, men foreløpig er det en ikke-testet hypotese. Uansett - de er i alle fall tiltrekkende i bøtter og spann Ü
*

Et lite spørsmål til slutt: Hvorfor kaller vi dem alltid mandariner? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i løpet av dette innlegget har begynt å skrive mandar...og endret det til klementiner. For det er jo klementiner det heter. Det er det som står på prisskiltet i butikken. Det er navnet de har på kassalappen. De er ikke mandariner, de er klementiner. Det sies å være lenge siden vi hadde mandariner tilgjengelig i Norge. Vet noen hvorfor? Og hva skiller klementiner fra mandariner? (Kunne sikkert lest om det på nettet, men det gidder jeg ikke i dag. Jeg må forte meg, skal til kiropraktor - og må rekke innom butikken først. Jeg er nemlig tom for klementiner Ü)