Venner

Tanken kommer tilbake til meg gang etter gang... Skuffelsen over venner som svikter. Jeg kunne nok skrevet en 6 kilos tykk og tung roman om alle gangene enten jeg selv har opplevd det, eller jeg har hørt om andre som har hatt kjipe relasjonsbrudd. Så prøver jeg å fortelle meg selv (eller andre i samme situasjon) at vi til tider må "drite" i de som svikter. Ikke la det bli et fokus i livet. Ikke irritere seg over det i uoverskuelig lang tid. Ikke kjenne en uvel magefølelse ved tanken på vedkommende. Kanskje går det ikke i første omgang. Noen ganger vil heldigvis forholdet ordne seg. Eller kanskje mister man en venn eller 10 underveis i livet som det ikke er mulig å beholde. Ja, jeg har mistet mange. Og klart tenker jeg tilbake på dem i blant. Kjenner at det er sårt.

Og samtidig kjenner jeg gleden over de jeg HAR, og på ingen måte ser ut til å miste. Jeg er fullt klar over at man må jobbe for at relasjoner skal vare, også vennskapsforhold. Ingenting er gratis. Det handler ofte om prioriteringer - at man må velge å bruke tid sammen. Ovenfor sikter jeg i det store og hele til de tilfeller hvor det ikke er meg (eller deg) det står på. Når andre velger deg/meg bort. Og vi sitter skuffet tilbake. Og de gangene - når det ikke står på meg/deg - så vil jeg prøve å bli flinkere til å ikke la det "hjemsøke" tankene mine. Og håpe at sårheten går over. Eller aller helst håpe at det ordner seg og at den andre ikke velger meg bort allikevel. Men jeg skal uansett ikke la det trekke meg ned, når jeg har gjort det jeg kan gjøre...

Jeg har noen utrolig gode venner. Ei av de aller, aller, aller beste skal jeg treffe i morgen! Min høyt elskede Rebecca kommer på besøk. Hun er et utrolig vakkert menneske. En skatt. Jeg er skikkelig stolt over å få være venninna hennes. Det er ytterst få som er som henne! Om det noen ganger går 2 måneder mellom hver gang vi treffes - så føles det som 2 sekund, når vi først ser hverandre igjen. Ekte vennskap. Hun vil aldri svikte!