U t f o r d r i n g e r

Det er virkelig frustrerende med utfordringer i blant. På den ene siden vet en at en utfordring vil være lærerik og til tider til og med spennende. Men samtidig; En utfordring krever ekstra arbeid og motivasjon, om den skal la seg gjennomføre.

Min utfordring nå er å lese pensum på engelsk. Jeg skal ikke overdrive og si at jeg ikke forstår noe engelsk overhodet, men en kan trygt si at engelsk er en av mine svakere sider. Det stemmer så absolutt, og bekreftes smertefullt gang på gang. Helt til nå har jeg styrt unna alle pensumbøker på utenlandsk (utenom dansk og svensk, da, men det er jo ikke for utenlandsk å regne)! Men akkurat nå er jeg i den leie situasjon at den eneste av mine tre pensumbøker som posten har klart å levere (eller leverandøren har klart å sende fra lageret) er på engelsk. Og med en eksamen som nærmer seg med raske skritt (20. februar), er det ikke mulig å utsette pensumlesingen lengre. Jeg kan i alle fall ikke velge å la den engelske boka ligge til slutt, for å så finne en unnskyldning for å ikke lese den.

Så jeg leser om kristen spiritualitet på e n g e l s k. I det ene øyeblikket går det bra, og jeg skjønner så og si alt som står i et lengre avsnitt. Så stopper det opp. Ordboka må brukes hyppig. Tida går seint. Og jeg blir frustrert! Veldig frustrert! Det er rett og slett irriterende at utfordringen i å lese og forstå engelsk faglitteratur skal, for meg, være så stor at jeg svinger fra lykkelig fuglesang til brølete heavy metal (humørmessig, selvsagt) flere ganger i løpet av ei pensumside.

Huff. Men lykken er allikevel stor, og seieren er større enn frustrasjon, da jeg har klart å lese 3 kapitler i ettermiddag. På utenlandsk. Jeg er flink - og jeg lærer! Jeg skjønner til og med innholdet i nye ord (i blant) uten å slå dem opp i ordbok. Kanskje det er håp for meg også?

Gratulerer med dagen til Simon, forresten! Du er en konge venn!