I de siste månedene av fjoråret dreide tankene mine seg ofte omkring begrepet/fenomenet "vennskap". Jeg har fundert og grublet. Av alle vennene jeg har, hva er det som gjør noen av dem til ekstra gode venner? Hvorfor skiller noen seg ut? Er det mulig å bli gode venner med alle vennene? (Jeg vet dette høres litt dumt ut, og jeg har intet behov for å rangere vennene mine i ulike bokser, det er ikke det jeg mener.) Jeg har dessverre ikke, gjennom all min grubling, kommet fram til de endelige svarene.
MEN jeg har kommet fram til en økt bevissthet omkring mine vennskap. En bevissthet som bunner ut i p r i o r i t e r i n g. Jeg vil gjøre det som ligger i min makt for å kunne prioritere mine venner. Være til stede når de ønsker det og trenger det. Jeg vil vise at mitt vennskap ikke er falskt. Vennskapene har sin rot i hjertet mitt. Og det jeg gir andre av mitt hjerte, ja, det skal på ingen måte være falskt. Vennskapene er tross alt noe av det viktigste jeg har i livet mitt! Tankene mine gir meg også et ønske om å reparere noen gamle vennskap (hurra, det er topp!) og prioritere de jeg ikke ser så ofte. I tillegg gjør det meg også nødt til å bortprioritere noen. Jeg orker ikke å jobbe med å opprettholde alle vennskap. Noen vokser man rett og slett bare fra. Andre sliter meg ut. Enkelte vennskap finner jeg falske, og derfor kaster jeg ikke mer ved på det bålet. Et vennskap er tross alt "a two way street", så det krever noe av begge parter.
Når dette er sagt, så vil jeg peke ut et menneske som er blitt en spesiell venn. Det er en god trøst når man mister noen venner langs veien, at nye (og superfantastiske) venner dukker opp!
MEN jeg har kommet fram til en økt bevissthet omkring mine vennskap. En bevissthet som bunner ut i p r i o r i t e r i n g. Jeg vil gjøre det som ligger i min makt for å kunne prioritere mine venner. Være til stede når de ønsker det og trenger det. Jeg vil vise at mitt vennskap ikke er falskt. Vennskapene har sin rot i hjertet mitt. Og det jeg gir andre av mitt hjerte, ja, det skal på ingen måte være falskt. Vennskapene er tross alt noe av det viktigste jeg har i livet mitt! Tankene mine gir meg også et ønske om å reparere noen gamle vennskap (hurra, det er topp!) og prioritere de jeg ikke ser så ofte. I tillegg gjør det meg også nødt til å bortprioritere noen. Jeg orker ikke å jobbe med å opprettholde alle vennskap. Noen vokser man rett og slett bare fra. Andre sliter meg ut. Enkelte vennskap finner jeg falske, og derfor kaster jeg ikke mer ved på det bålet. Et vennskap er tross alt "a two way street", så det krever noe av begge parter.
Når dette er sagt, så vil jeg peke ut et menneske som er blitt en spesiell venn. Det er en god trøst når man mister noen venner langs veien, at nye (og superfantastiske) venner dukker opp!
Kåret til det beste tilskuddet blant mine nye venner i 2008:
Kamilla!
Kamilla!
Vakre, lille Kamilla bestemte seg plutselig for å flytte fra Oslo til Kristiansand for å blant annet ta våre hjerter med storm! Jeg tror aldri jeg har opplevd før at noen nye mennesker glir så lett og fort inn i en etablert vennegjeng. Kamilla er spesiell. Hun er så utrolig oppmuntrende (bare se på smilet hennes!) og enkel å være med. Best av alt: Man kan være 100% seg selv sammen med Kamilla. Ingen falskhet å finne her, det er sikkert og visst!
Jeg er evig takknemlig for å ha blitt kjent med Kamilla! Hun er et nydelig menneske - og hun har gitt meg et varmt, ekte og fantastisk vennskap!
Glad i deg, kjære du! Ü
2 kommentarer:
Kjære søte, snille, fantastiske Irene!
Tusen takk:D Setter utrolig stor pris på vennskapet ditt, og all moro vi har sammen! :)
Gleder meg til mye gøy, masse latter og mange gode samtaler fremover også!
KLEM<3
Kan jeg velge å bare smile? :D Jeg ser på meg selv som heldig som kan være sammen med en slik FANtastisk venn! Ja, hun er nydelig.
Legg inn en kommentar