Jobb - opplæring - vakter

Det er vel på tide å gi en liten oppdatering på hvordan det går på jobben. Jeg har kommet meg trygt (?) gjennom to opplæringsvakter nå. En mandag kveld, en onsdag dag. Dama som hadde meg med rundt på opplæringen har vært veldig snill og koselig, og jeg har blitt tatt godt vare på.

Arbeidsmiljøet på avdelingen virker veldig bra! De ansatte har en god tone, og "alle" ser ut til å være gode venner. Jeg setter selvsagt stor pris på å bli inkludert i miljøet, hvor jeg føler de tar meg på alvor - selv om jeg er ny. Det er en viktig forutsetning for å trives i et arbeidsmiljø (noe jeg påpekte på intervjuet også) :)

Jeg jobber på avdeling for demente - og alle pasientene er utrolig søte (hver på sin måte). Man kan vel ikke annet enn å bli i godt humør gjennom kommentarer som; "Du har et så godt ansikt, altså!" og "Gud velsigne deg!" Ü Skikkelig søte, rett og slett! Jeg er litt lettet over at det er få eller ingen som er helt sengeliggende, det gjør stellet mye lettere. Noen klarer seg relativt godt selv også, så lenge man kan svare dem på hvem de er og hvorfor de er der de er...

Allerede etter min første opplæringsdag fikk jeg telefon om jeg kunne jobbe lørdag og søndag dag. Audun skal lese til eksamen i helga, så jeg kan gjerne gå på jobb. Nervøs, det er jeg virkelig. Jeg har ikke blitt helt kjent med pasientene, og jeg har heller ikke oversikt over rutinene. Men jeg skal jo ikke være alene på jobb (jeg skal løpe fram og tilbake mellom to grupper), så det er alltid noen å spørre. Og forhåpentlig er de snille med meg og sender meg til noen av de "lette" pasientene først.

For en liten time siden fikk jeg telefon om jeg kan komme på jobb i kveld også. Kjempegreit! Da blir jeg enda bedre kjent med pasientene - før to lange dagvakter. Så det tror jeg blir bra.

Det er jo nesten galskap at jeg i løpet av min første uke på nytt arbeidssted får fylt opp en hel arbeidsuke - timetallsmessig. Det blir på den ene siden penger i kassa (hurra!) og på den andre siden kommer jeg inn i rutinene helt fra starten av, så jeg kan slippe å føle meg nervøs og usikker foran hver jobbevakt.

Jeg er nemlig helt fæl til å bekymre meg for ting. Jeg tenker på jobben "hele tiden" - og drømmer til og med om eldreomsorg på natta. Om jeg legger meg på sofaen for å hvile litt middag (har vært temmelig sliten etter opplæringsvaktene), begynner tankene med en gang å vandre tilbake til gruppe blå og gul, med en gang jeg har lukket øynene. Jeg håper dette er en forbigående fase. Jeg håper virkelig at jeg slipper å tenke på jobben hele tiden, når jeg kjenner at jeg har fått litt mer kontroll. For det er slitsomt å ikke klare å koble den ut, selv om jeg er hjemme. Mamma sier at det er fordi jeg er perfeksjonist i alt jeg gjør. Mest sannsynlig har hun rett i det også. For jeg er jo nervøs i forhold til de tingene jeg ikke føler meg sikker på enda. Ellers går det greit. Stort sett. Sånn tankemessig, altså.

Uansett er jeg glad for at jeg føler jeg trives på jobb så langt. Jeg tror jeg kan få noen fine helger og ferier der det neste året. Og jeg tror jeg har kommet over "pleiefrykten" som satte seg etter min pleiekarriere som 16-åring. For da var jeg usikker all the time - jeg var jo bare en liten jent'unge...